Skogen er et skjold mot skredet, nå kan effekten måles

I mars 2025 gikk et jordskred i Flåmsdalen i Vestland. Det var ti meter bredt, med masser som raste 200 meter nedover dalsiden. Like ved sto sensorene til Amanda DiBiagio, plassert i bjørkeskogen som del av hennes doktorgradsarbeid ved Universitetet i Oslo. Skredet stoppet ved skogkanten.

DiBiagio har i doktoravhandlingen sin undersøkt to mekanismer som forklarer skogens stabiliserende effekt. Den ene er mekanisk: røttene fungerer som armering i jorda, på samme måte som stålstenger i betong. Den andre er hydrologisk: trekronene fanger opp nedbør, og trærne forbruker vann gjennom transpirasjon, noe som øker suget i jorda og gjør den mer stabil.

– Den hydrologiske effekten er i gjennomsnitt større enn den mekaniske. Det var kanskje det som overrasket meg mest i arbeidet med doktoravhandlingen, sier DiBiagio.

Ny metode: skogsfaktoren

Hovedbidraget i DiBiagios doktorgrad er et beregningsverktøy hun kaller «skogsfaktoren». Metoden kombinerer skogens to stabiliserende effekter til ett enkelt forholdstall: stabiliteten i en skogkledd skråning delt på stabiliteten i et tilsvarende åpent referanseområde. En skogsfaktor på to betyr at sikkerhetsmarginen er dobbelt så høy.

Verktøyet er utformet slik at faktoren fra ett studieområde kan overføres til lignende skråninger med samme type skog. Det gjør metoden anvendbar i praksis, ikke bare i forskning.

Hogst skaper et sårbart vindu

Funnene har direkte konsekvenser for skogsforvaltning. Når skog hogges, forsvinner den hydrologiske beskyttelsen umiddelbart. Den mekaniske effekten fra røttene holder seg i fem til ti år før de råtner. Men siden ny skog bruker tiår på å bygge opp tilsvarende styrke, oppstår det DiBiagio kaller et sårbarhetsvindu på ti til tjue år der skråningen er vesentlig mer utsatt for jordskred.

– Jeg tror det er lettere å ta gode og bærekraftige beslutninger hvis man har gode data som sier noe om hvor viktig den skogen vi eventuelt vil bevare faktisk er, sier DiBiagio.

Gjennom det NFR-finansierte forskningsprosjektet FORTRESS skal metodikken nå testes videre på gran og furu. Målet er å finne ut om andre rotsystemer gir andre utslag enn løvskogen DiBiagio allerede har undersøkt.