Omsettelige lusekvoter vil gi økt konsolidering og mindre verdiskaping langs kysten

– Dette fremstilles som en miljøreform. I realiteten handler det også om eierskap, arbeidsplasser og hvem som skal kontrollere fremtidens havbruksnæring. Vi frykter at et system med omsettelige lusekvoter vil føre til at de største selskapene blir større, mens mindre og mellomstore oppdrettere gradvis presses ut. Det vil få konsekvenser langt utover oppdrettsnæringen og ramme verdiskaping og aktivitet i kystsamfunn over hele landet, sier administrerende direktør i Sjømatbedriftene, Robert H. Eriksson.

Ingen dokumentasjon på at selskaps-MTB bør avvikles

Sjømatbedriftene understreker at organisasjonen fullt ut støtter målet om å redusere miljøpåvirkningen fra havbruket og styrke de individuelle insentivene til bedre miljøprestasjoner.

– Det er ingen uenighet om målet. Spørsmålet er hvilke virkemidler som virker best. Når staten foreslår den største regulatoriske omleggingen av havbruksnæringen siden MTB (maksimalt tillatt biomasse) ble innført i 2005, må man kunne dokumentere at det nye systemet faktisk er bedre enn det gamle. Den dokumentasjonen foreligger ikke i dag, sier Eriksson.

Han viser til at selskaps-MTB gjennom nærmere 20 år har gitt myndighetene kontroll over produksjonskapasiteten samtidig som næringen har kunnet investere, utvikle ny teknologi og håndtere biologiske utfordringer.

– MTB har vært selve bærebjelken i utviklingen av norsk havbruk. Systemet har lagt grunnlaget for investeringer i milliardklassen, teknologisk utvikling, bedre biosikkerhet og styrket fiskehelse. Når et system har fungert godt over lang tid, må terskelen for å avvikle det være svært høgt, sier Eriksson.

Lakselus er viktig, men kan ikke alene styre hele næringen

Sjømatbedriftene mener en grunnleggende svakhet ved forslaget om omsettelige lusekvoter er at lakselus i praksis gjøres til den overordnede reguleringsfaktoren for norsk havbruk.

– Lakselus er en viktig utfordring, men fremtidens havbruk skal også håndtere sykdom, biosikkerhet, fiskevelferd, rømming, arealbruk, beredskap og matsikkerhet. Et moderne reguleringssystem må kunne håndtere flere hensyn samtidig. Derfor trenger vi fortsatt et overordnet styringsverktøy som selskaps-MTB, sier Eriksson.

Han peker på at MTB ikke bare er et produksjonsverktøy, men også et viktig virkemiddel for å ivareta fiskehelse og biosikkerhet.

– Dersom næringen lykkes med å løse luseutfordringen gjennom teknologi og innovasjon de neste årene, vil myndighetene fortsatt ha behov for et styringsverktøy som regulerer produksjonen ut fra andre miljø- og samfunnshensyn. Det illustrerer hvorfor det er feil å gjøre én enkelt miljøparameter til fundamentet for hele forvaltningssystemet, sier han.

Frykter økt konsolidering og svekket lokalt eierskap

Sjømatbedriftene advarer mot at omsettelige lusekvoter kan få betydelige konsekvenser for konkurransen og eierskapsstrukturen i næringen.

– Et kvotemarked høres tilforlatelig ut i teorien. Men virkeligheten er at norsk havbruk består av noen få svært store konsern og mange mindre selskaper. Når en knapp ressurs gjøres omsettelig, er det vanligvis de mest kapitalsterke som over tid ender opp med kontrollen. Vi ser ingen grunn til at dette skal bli annerledes her, sier Eriksson.

Han mener politikerne må vurdere de langsiktige strukturvirkningene av reformen.

– Spørsmålet Stortinget må stille seg er om man ønsker flere eller færre lokale eiere langs kysten. Vi frykter at omsettelige lusekvoter vil føre til økt konsentrasjon av både produksjon og eierskap. Det vil svekke mangfoldet i næringen og ramme mange lokalsamfunn som i dag er bygget opp rundt private, lokalt forankrede oppdrettsselskaper, sier Eriksson.

Lusebekjempelse bør være driftskrav, ikke omsettelige rettigheter

Sjømatbedriftene mener skillet mellom produksjonsrettigheter og driftsregulering er avgjørende for utformingen av fremtidens havbruksforvaltning.

– Lus er et miljø- og driftsproblem, ikke en eiendomsrett. Dersom myndighetene mener det er behov for strengere regulering av lus, bør dette håndteres gjennom målrettede driftskrav på lokalitetsnivå. Vi ser ikke hvorfor det skal etableres et marked der oppdrettere skal kjøpe og selge retten til å slippe ut lus, sier Eriksson.

– Forurenser skal rydde opp etter seg gjennom egen drift, ikke gjennom å kjøpe seg fri i et kvotemarked, legger han til.

 Menon-rapporten bygger på forutsetninger som ikke er dokumentert

Sjømatbedriftene mener den ferske utredningen fra Menon Economics etterlater flere sentrale spørsmål ubesvart.

Rapporten legger blant annet til grunn at utslipp fra det enkelte anlegg kan måles med tilstrekkelig presisjon til å danne grunnlag for regulering på anleggsnivå. Dermed behandles måleproblemet i praksis som løst.

– Hele legitimiteten til et kvotesystem hviler på at utslippene kan måles presist, objektivt og etterprøvbart. Menon har utredet hvordan et kvotesystem kan fungere dersom måleproblemet er løst. Det er noe helt annet enn å dokumentere at det faktisk er løst, sier Eriksson.

Han peker på at usikkerhet i målingene vil påvirke hele fundamentet for et kvotesystem.

– Dersom målingene ikke er tilstrekkelig presise, blir også grunnlaget usikkert for kvotetildeling, kvotehandel, sanksjoner og prising av kvoter. Da utfordres både rettssikkerheten og legitimiteten til systemet, sier han.

Sjømatbedriftene mener også at analysen i stor grad bygger på teoretiske forutsetninger.

– Menon beskriver selv analysen som en forenklet og teoretisk modell basert på tre lokaliteter og tre eiere. Den sier noe om retningen på effektene, men dokumenterer ikke hvordan et slikt system faktisk vil fungere i en næring med hundrevis av lokaliteter, store biologiske variasjoner og betydelige forskjeller mellom små og store aktører, sier Eriksson.

 Regjeringen må levere på null- og lavutslippsløsning

I stedet for omsettelige lusekvoter mener Sjømatbedriftene at regjeringen bør følge opp stortingets vedtak om å gjøre nullutslippsløsningen landsomfattende og levere på lavutslippsløsning

-Hvis målet er mindre lus, må politikken belønne dem som investerer i bedre teknologi. Vi trenger sterkere insentiver for innovasjon og miljøforbedringer, ikke større usikkerhet om produksjonsgrunnlaget. Kombinasjonen av selskaps-MTB og reell miljøfleksibilitet vil gi både lavere miljøpåvirkning, mer teknologiutvikling og økt verdiskaping langs kysten, sier Eriksson.

-Det er fullt mulig å styrke miljøreguleringen uten å avvikle selskaps-MTB. Etter vårt syn er det nettopp det Stortinget bør gjøre, avslutter Eriksson