Ny doktorgradsstudie: Når embetsmenn begrunner skjønn som nødvendig for å beskytte nasjonale interesser

I sin avhandling undersøker Alicia Saes-Louarn hvordan embetsverkets bruk av skjønn i komplekse flernivåstyringssystemer påvirker demokrati og rettsstat. Embetsmenn tolker og anvender overnasjonale regler uten direkte demokratisk kontroll, og beslutningene deres får konsekvenser for borgernes rettigheter og plikter. Studien er en del av forskningsprosjektet COMPLEX, som analyserer hvordan internasjonal rett virker inn på nasjonal rett. 

Med utgangspunkt i Norges særegne posisjon som medlem av EØS, men utenfor EU, stiller avhandlingen spørsmålet: Hvorfor vedvarer manglende etterlevelse selv i et land med sterke rettsstattradisjoner? Norge omtales ofte som en rollemodell for tilpasning og formell etterlevelse, men oppfyller ikke alltid sine internasjonale rettslige forpliktelser. NAVskandalen er bare ett av flere eksempler.

For å forklare dette introduserer avhandlingen begrepet teknokratisk nasjonalisme – en legitimeringslogikk der embetsmenn kombinerer faglig ekspertise med forsvar av nasjonale interesser. Gjennom fire artikler undersøker studien hvordan skjønnsutøvelse formes av juridisk uklarhet, politiske signaler og profesjonelle normer. Forskningsdesignet kombinerer dokumentanalyse, eliteintervjuer og en omfattende spørreundersøkelse blant norske embetsmenn.

Funnene viser at skjønnsutøvelse ikke er en nøytral eller rent teknisk operasjon, men en normativt ladet praksis. Embetsverket fremstiller seg ofte som vokter av nasjonal suverenitet og interesser innenfor en overnasjonal rettsorden, og inntar dermed en politisk rolle. Dette illustreres blant annet gjennom miljøpolitikken, der hensyn til industri og sysselsetting veide tyngre enn EUs miljøkrav, og gjennom finansreguleringen, der myndighetene forsvarte strengere nasjonale kontrollmekanismer enn det EØS-retten legger opp til. På tvers av sektorer viser analysen at embetsverket legitimerer sin skjønnsutøvelse ved å fremheve nasjonale hensyn og stabilitet fremfor rettslig harmonisering.

Avhandlingen synliggjør de demokratiske spenningene som teknokratisk nasjonalisme skaper: Når embetsmenn begrunner skjønn som nødvendig for å beskytte nasjonale interesser, foretar de politiske vurderinger. De handler som om de representerer folket – men uten mandat eller ansvarlighetsmekanismer. Dermed flyttes viktige politiske beslutninger bort fra folkevalgte organer og offentlig debatt og inn i forvaltningen.

Avhandlingen utfordrer forestillingen om at etterlevelse kun er et spørsmål om kapasitet eller institusjonell utforming. Det handler også om holdninger og verdier. Samtidig viser den at legitimitet i flernivåstyring i økende grad søkes gjennom en kombinasjon av epistemisk autoritet og appell til nasjonale interesser – noe som bryter med den rettsstatlige kjeden i demokratisk styring.