Kjernefysiske allianser trenger konflikt for å bestå

Hvordan kan atomvåpenstater og ikke-atomvåpenstater forbli allierte når de har ulike sikkerhetsbehov, ambisjoner og politiske begrensninger?

Hasini Ransala Liyanages doktoravhandling kaster et nytt lys over en av de mest betydningsfulle, men likevel mindre forståtte elementene ved global sikkerhet: kjernefysiske forsvarsallianser. Disse partnerskapene, der en atomvåpenstat lover å forsvare en ikke atomvåpenstat, blir ofte sett på som sterke pilarer i avskrekkingspolitikken.

Avhandlingen viser at alliansene, under økt strategisk press og skiftende bekymringer og risiko, opprettholdes gjennom kontinuerlig politisk, institusjonell og strategisk tilpasning. Avhandlingen stiller det overordnede spørsmålet: Hvordan håndterer allierte stater konkurrerende interesser innenfor utvidede kjernefysiske avskrekkingsordninger? Avhandlingen undersøker særlig hvordan allierte håndterer sikkerhetsavhengighet, konkurrerende ambisjoner om autonomi og kapabiliteter samt innenrikspolitiske begrensninger som over tid kan komplisere alliansesamhold og stabilitet.

Med utgangspunkt i statistisk analyse, dyptgående casestudier og arkivanalyser gir avhandlingen tre hovedbidrag til alliansedebattene. For det første viser hun gjennom en storskala analyse at sterke forsvarsforpliktelser kan redusere en alliert stats umiddelbare insentiver til å utvikle atomvåpen, men ikke fullt ut eliminiere dypere bekymringer knyttet til beskytterstatens (patronens) pålitelighet på lang sikt. Noen allierte beholder derfor «alternativet» for atomvåpenbygging gjennom atomvåpen«hedging», mens de forblir under atomparaplyen. For det andre viser avhandlingen at en alliert stats ambisjoner om autonomi og egne kapabiliteter ikke nødvendigvis svekker den forsvarende statens kontroll. En analyse av alliansen mellom USA og Sør-Korea viser at når en alliert stat gis betinget handlingsrom for autonomi og utvikling av egne kapabiliteter, kan den forsvarende staten bevare sin innflytelse samtidig som den kollektive avskrekkingen styrkes. For det tredje viser hun gjennom en analyse av arkivmateriale fra Danmark og Norge at allierte som har sterke forbehold mot kjernefysisk «hardware»-integrasjon likevel kan opprettholde en meningsfull integrasjon gjennom en tilpasningsdyktig strategi for «software»-integrasjon.

Samlet sett argumenterer avhandlingen for at kjernefysiske allianser, i tillegg til å love beskyttelse, består fordi spenninger knyttet til motstridende interesser håndteres kontinuerlig før de stivner og fører til alliansebrudd.